jaktogturdama

Hvis noen lurer på om vi på jobben min trives på tur, så mener jeg svaret er JA. Generaliseringen her kan nok tas med en halv klype salt, men vi er i alle fall mange nok til at vi skal på mer tur, nemlig på Altaturer. Nå høres vi kanskje over gjennomsnittlig sprek ut, men det vi ikke. Vi faller nok innenfor gjennomsnittet av befolkningen i landet, men vi bor i et fylke med høykvalitetsnatur på alle kanter og mange setter stor pris på dette. Klimatisk så byr ikke Finnmark på en ren solskinnshistorie, men dersom man vet å sette pris på alle mulighetene skog, fjell, vidde og hav gir, så bidrar naturen sterkt til bolyst for veldig, veldig mange. Noen av våre nytilsatte på jobben er tilflyttere og da kom vi på følgende glimrende trivselstiltak: Inviter dem med ut på tur, korte og lange. Sett fra arbeidstakers ståsted, så tenker vi det kan føre til bedre allmenhelse, trivsel og gode relasjoner blant de ansatte. Vi søker om å få en time til "Felles trening i arbeidstiden" og hå

Matmor har vært på jobbreise og vi har begge kost oss på hotell. Jeg på Scandic og Tia på Alta hundehotell ( http://www.altahundehotell.no/ ) Forrige, og til nå eneste, opphold i kennel hadde Tia for et år siden. Kanskje hadde jeg en smule separasjonsangst, men i alle fall så hadde Tia ult hele helga og måtte vaskes før jeg hentet henne. Hannhunden hun sto i gården sammen med hadde tisset på henne. Sikkert flere ganger også. Stakkars lillegullet mitt. Eller, kanskje det var verst for matmor? Når jeg nå skulle på jobbreise og måtte ha hunden i kennel, så spurte jeg Gerd på Alta Hundehotell om Tia kunne få være innehund, sammen med deres egne hunder. Og hun fikk det!!! Det er vel å ta i at jeg skreik meg til det, men det var vel ikke så langt unna sannheten... Det er slettes ikke umulig at dette roet meg, slik at jeg avleverte hunden med en annen følelse enn sist, og at Tia senset at denne situasjonen var helt OK. Jeg var ikke bekymret for oppholdet verken før avlevering, und

17.mai skal feires og for oss ble dagens markering særdeles hyggelig og minneverdig. Før familieforpliktelser utpå dagen, så stakk jeg og to gode venninner en luftetur til Nordtoppen, 434 moh.  Med vind i luggen og blafrende flagg poserte vi noe lattermildt for fotografen. Med bunad, bunadsko, skjorte og søljer i sekken, trasket vi oppover. De få vi møtte viftet med flagg og gratulerte med dagen. Skikkelig hyggelig!  Kjekt med tydelig løypemerking. På turen opp ble vi nådd igjen av Kari og Geir, og ikke nok med at de stilte opp som fotografer, men de bydde også på kaffe og hjemmebakte kaker.  Altafjord i bakgrunnen, Alta til høyre. Prøv å skift til bunad i ulendt terreng, mens vinden blåser og hundene surrer rundt! Det gikk allikevel rimelig greit, -en stund. Da jeg måtte ta et støttesteg, med en fot i bunadssko og den andre i tursko, hørte jeg sånn "ritsj"-lyd.. Med hælen på bunadsskoen trødd inn i falden på stakken, tenkte jeg at dette var et

Vi er ikke overryddige av oss, verken min gode venninne Lena eller jeg, vi tåler litt uryddighet. Greit plassert i gjennomsnittsområde vil jeg påstå. Men søppel derimot, - ikke trivelig.  Søndag hadde vi planlagt båltur, med god mat og masse skravling.  Femten minutters kjøring hjemmefra kom vi fram og parkerte bilen. Vi tuslet vi ned til fjæra, men der hadde noen vært før oss gitt. Noen hadde jaggu glemt å ta søppelet sitt med seg. Folk har det vel så travelt når de skal hjemover, at det ikke er så enkelt å huske på alt. Kan jo være en sånn tidsklemmegreie.   Foto: Lena E. Nielsen Det kan jo også være at de ble alvorlig skadet og måtte dra i hui og hast. Hva vet vel jeg? For jeg tar det som en selvfølge at det man klarer å bære med seg ut i naturen, klarer man å bære hjem igjen også. Men, det kan jo være at ryggen slo seg vrang, eller at det rett og slett gikk hull på posen de hadde tenkt å frakte søppelet i, og at de mistet pågangsmotet da.  En annen mulighet er at

Fri på en torsdag, sola skinner fra totalt skyfri himmel og man kommer seg på tur! Vennegjenget dro til Indrekåven i Altafjorden på onsdag ettermiddag og du grønneste som værvarselet slo til. Torsdagen ble eventyrlig; SUPERTORSDAG! Foto: Trond Jensen Vel, "du grønneste" var skryt, det er ikke veldig grønt i Finnmark ennå, men det nærmer seg sommeren i alle fall. Det aller grønneste i Kåven på denne tida er kraftstasjonen. Tror den grønnfargen må ha vært på salg😊  Vi tok turskoene fatt, gamasjer på og startet til Kåvenvannet. Vannet er demmet opp og ligger på hele 119 meter over havet. Nå var vannet tappet ned og var vel mer på laveste reguleringsgrense: 99 meter. Det gjorde at isen rundt vannet var sprukket opp og lå i flak. Sprekkene var litt ekkel, men det var ikke akkurat bresprekker, så ingen fare. Men, ubehagelig kan det allikevel bli. Følte meg litt som på ekspedisjon, når det ble bratt, glatt og med sprekker i isen rundt meg 😏 Målet

Sist helg var jeg på Flå, et par timers kjøring fra Gardermoen, sammen med en haug med andre engasjerte tillitsvalgte i jeger- og fisk.  Lokallagene var invitert og godt sponset for å sende representanter til  NJFF's aktivitetssenter  på helgesamling, -med tema  "Nøkler" til god foreningsdrift . Og "nøkler" fikk vi, i bøtter og spann.  Sosialt samvær rundt bålet på kvelden, som seg hør og bør på arrangement i regi av NJFF. Som ny styreleder i Alta jeger- og fiskerforening, så var samlingen kjemperelevant og det var vanvittig mye info å ta inn. Vi ble blant annet kurset på drift av hjemmesider, mediedekning, medlemsadministrasjon, økonomi, styrearbeid, lover og regler, søknader og rapportering. Pjuh! I etterkant kommer prioritering av hvor man skal rette innsatsen og i hvilken rekkefølge. Heldigvis sitter det meget erfarne folk rundt meg i styre og utvalg, så vi er mange om å løfte i lag.  Med temperatur på 5 grader hjemme og 21 på Flå, så var

Mange påstår at vi ikke har vår i Finnmark. Det er tull. Nå er nemlig våren her og i dag må jeg drive litt Finnmarks-reklame! Hestehoven begynner å vise seg i opptinte grøftekanter, på fjellet og ute på øyene kakler det våryre ryper og ved sjøen vokter måker over eggene sine. Og med sol fra strålende himmel, så er livet aller best ute. Denne helga gikk turen til fjells og til sjøs, - på samme tur. Vi dro til Seiland og øya har noe for alle, det er jeg helt sikker på, bare du ikke er ute etter byliv. Noen koste seg mens de svettet opp et fjell på randoneè og kjørte flotte svinger ned igjen. Andre trasket på fjellski oppover en passelig bratt v-dal, uten overhengende rasfare, og kjørte pyntelig ned igjen i vide svinger. Jepp, det siste var det jeg som gjorde. De råeste havregrynssnifferne gikk til Seilands-breen dagen før jeg kom utover og egoet i meg skulle gjerne vært med, men selvinnsikten sier meg at det var greit å stå over tolvtimers tur denne ga