jaktogturdama

Er baksetepassasjer på tur hjem fra fylkesstyremøte i Finnmark JFF. Flott det! Har rigget meg med kaffe og strikketøy. Pink Floyd på anlegget blir litt langtekkelig for min smak, men har jo til og med på CV’en å ha vært på «Pink Floyd»-konsert så nynner pliktskyldig med. Anførselstegn fordi det strengt tatt bare var Roger Waters fra PF, med nytt band. Indre riksvei fra Karasjok på tur mot Alta Uansett, det var ikke det jeg skulle skrive om her og nå. Vil bare komme med framsnakking av foreningsarbeid. På generell basis så er det frivillige arbeid ekstremt rotfestet i landet vårt. Noen lønnes når oppgavene blir svære, og det skulle bare mangle, men stort sett driver vi på fordi vi føler at det er viktig/gøy/givende/nødvendig. Når man tar på seg verv er det fordi man er interessert i feltet, av helt private grunner, ikke pålegg fra sjefen eller kona/mannen, og de menneske man møter gjennom dette er folk med samme interesseområde. Nå har jeg altså vært to dager på «Utenlandstur»,

Mange kvier seg for å klippe klørne på valpen sin. Man ser ikke nerven i kloa og blir usikker. Usikkerhet smitter over på valpen, som ikke kan stole på at du har kontroll. Den kjemper i mot, det er vanskelig å klippe kontrollert, man kan risikere å klippe for kort og få en småhysterisk hund. Så har du det gående. Lange klør gir smerter i labbene, enda mer hysterisk hund og du må til veterinær for å klippe klørne. Tipper noen kjenner seg igjen.  Kos og pjusk er en del av rutinen. Regel nr 1: Gjør det enkelt for deg selv og start tilvenning til kloklipp med valpen. Venn valpen til å ligge rolig, kos med den og la den bli vant til at du har klotanga i handa. Så klipper du en klo. Avslutt alltid kloklipp med at valpen fortsatt skal være rolig og pjusk med den litt til, før den er ferdig og får komme opp. Neste dag, neste klo. Klør må trimmes jevnlig, så det er ingen grunn til å vente mange dagene etter at du har fått valpen i hus. Kloklipp er rolig kosestund og valpen blir fort

Nå er vi på tur med hauue og rævva inn i mørketida, enten vi vil eller ikke. Mange har begynt å kalle denne perioden for Fargetida, og det er absolutt en mer treffende betegnelse på de to månedene vi ikke ser sola over horisonten. Siden man i Fargetida drar på jobb når det er mørkt og det har rukket å bli mørkt igjen før man kommer fra jobb, så er det desto viktigere å komme seg litt ut i helgene.     Inger Marlen, Ann-Siri og Trond tråkker løype til meg...      På dagtid er det lys, og det må nytes. Fargespillet er fantastisk. Det blir nesten som tida rett før soloppgang og rett etter solnedgang, hele formiddagen. På en måte. Og det er så blått. Blåtimen, bare lengre enn en time. Det må nok bare oppleves!    Den kalde, fine tida    For oss som har hund, så må man ut og vi dro til Kautokeino på rypejakt. Med hytta mi som base har vi spart nesten en times kjøring, så vi spiste godt på kvelden og gjorde oss startklare på morgenen. Graderstokken var -15 ved hytta. På

I går formiddag skjøt jeg min første rev og på ettermiddagen peip det jaggu i viltvarselet igjen. Begge hundene er inne: Checked! Opp trappa til hemsen i full fart. Joda, der står en ny rev og spiser valpefor på åteplassen. Men, ingen rifle. Ned trappa, røske rifla med fra spisebordet, lurer på hva den gjorde der da? Opp trappa igjen. Fikler med magasinet og reven er fortsatt på åtet. Faken også, får ikke magasinet inn. Piller ut et skudd fra magasinet og setter det rett i kammeret. Argh, lyddemperen er skrudd av og er ikke her. Skyte uten? Nei. Lister meg ned trappa igjen, lyddemperen er også på spisebordet. «Noen» har sikkert gjort et eller annet fornuftig med rifla, pusset eller noe... Opp igjen, skrur på lyddemper og lader. Sjekker sikringa og lurer opp vinduet. Reven kikker mot meg og aner ugler i mosen (eller ugle i vinduet). Jeg lurer rifla ut vinduet og reven bykser avgårde. Hm. Smart! Jeg legger rifla forsiktig mot vinduskarmen og planlegger at reven skal komme tilbake.

Det er så mye rev for tiden. På et eller annet tidspunkt nå, så vil det komme et nytt utbrudd av reveskabb, så vi bestemte oss for å bidra med å ta ut noe rev. Hittil har vi ikke vært en trussel for revebestanden, og har for så vidt ikke vært noen alvorlig trussel for rypebestanden heller i høst... I alle fall, så har vi satt opp en åtestasjon på hytta. Vi kjøpte en avansert greie, som vi stilte inn på å spre en dose med hundefor en gang i døgnet. Det ene drar gjerne det andre med seg, og nå har vi viltkamera, viltvarsel og grønt lys montert på hytteveggen. Vi har rigget skytested fra hemsen på hytta og har testet ulike fortyper for at sprederen skal funke. Pelletsen i valpefor er små nok til at de går gjennom nettet foran sprederen og i tillegg har vi lagt ut skikkelig godluktende elgknoker. Jeg fikk kjøpt billig noen sekker med valpefor utgått på dato og tror ikke reven er kresen på det. I fjor vinter var det mest foring av rev vi holdt på med. Ingen rev ble skutt og sporene vist

Vi teller november på kalenderen og er på tur med hauue og rævva inn i mørketida, enten vi vil eller ikke. Nå er det slik at uttrykket "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær" er en sannhet med modifikasjoner, men noe sannhet er det i det. Å sitte inne og se på frostrøyken over Altafjorden er jo flott og noen ganger er det aller deiligst å bare fortsette med å sitte inne og kose seg med det. Men, når man kommer seg ut, kledd etter vær, så er tida som står foran oss nå sykt vakker.     Orvvosfossen i vinterprakt. Det er vakkert lys ute nå og selv i desember når sola er helt borte, så er blålyset midt på dagen eventyrlig. Hunder og folk har behov for å lufte kropp og hode, så det er bare å tre på seg godt med klær og komme seg ut. Når man bare kommer seg i bevegelse, så blir man stort sett varm. Ha gode sko, lue og votter, det er viktig! Start gjerne litt hardt ut for å få varme i kroppen og ha med ekstra klær til pauser. Jeg og fineste Ann-Siri st

Det er en eneste grunn til at jeg skriver her på bloggen om Villaksseminaret jeg var på i forrige uke: Jeg er bekymret. Jeg håper at det er helt og totalt ubegrunnet, men det kan jo vise seg at pukkellaksen og vår nordatlantiske laks trives dårlig i samme farvann. Og hvis de ikke trives i lag, så er jeg redd for at villaksen vår taper slosskampen mot styggingen fra Øst. Den er stygg. Æsj. Og med skarpe, fæle tenner.  Pukkellaks. Foto NJFF   Pukkellaksen er en stillehavslaks som har blitt satt ut i Nord-Russiske elver med ujevne mellomrom fra 1960-tallet og framover. En stund så det ut som om den ikke klarte seg spesielt godt i våre kalde farvann, men de siste 20 årene har det blitt observert og fanget mer og mer pukkellaks i elvene våre her oppe (Kilde: Store Norske Leksikon: snl.no ). Kanskje på grunn av klimaendringer og varmere hav?  I forbindelse med det internasjonale Villaksåret 2019 har Finnmark JFF arrangert Villaksseminar denne uka. Jeg har vært med å planle