MESTRINGSFØLELSE I TAFJORDFJELLENE

Før denne turen har vi bestilt, noen avmeldt, nye påmeldt og enda en avbestilling. Men, torsdag for to uker siden kom vi, fire turglade venner fra Alta, oss på tur til Tafjordfjellene, som ligger i
Reinheimen nasjonalpark. Wenche og Torolf, Inger Marlens svigersøster og bror, har invitert oss med på fjellvandring i deres hjemtrakter, i fjellene øst for Ålesund.


Start på tur til Puttegga, kjekt med DNT-bro og merkesteiner. Foto: Trond Jensen.

På mårningen torsdag satt vi i Oslo og sjekket værmeldingene og de var langt i fra lovende. Det var varslet 7 til 9 mm regn og vind opptil 24 meter/sekund. Hvis noen lurer, så er det litt værre enn kjempehyggelig, og TV2 gikk ut med ekstremvarsel, men det verste været så ut til å ligge litt nordvest for Tafjordfjellene. 
 


Kjekt med merkesteinene til DNT. Pyttbua i bakgrunnen

Vi vurderte helt til siste liten å heller stikke på storbyferie ut i Europa. Jeg argumenterte en stund ganske sterkt for det, må jeg innrømme. Basen vår, DNT-hytta Pyttbua (1161 moh), så imidlertid ut til å ligge litt i utkanten av det verste været. Etter nøye vurdering bestemte vi oss for at det var trygt og greit å gå til Pyttbua nå og ned igjen på søndag. Så fikk heller dagene i mellom bli hyttekos, eventuelt akutte anfall av brakkesyke.

 

Vi hadde bestilt og forhåndsbetalt sengeplasser, men på DNT-hytter kan sengene bare reserveres fram til klokken 19, og vi startet ikke fra bilen før klokken 20. Med det elendige værvarselet, så var det allikevel håp om at vi slapp madrass på stuegulvet.

 

Torolf og Wenche studerer neste dags rute.


Med klæpptunge sekker og i regn, dro vi på for å nå til hytta før det ble mørkt. Når man går med tung sekk, så er det alltid lurt å variere på hvordan vekta ligger. På turen opp slakket jeg på hoftebeltet, strammet det igjen, løsnet det helt, strammet skulderremmer, slakket litt igjen. Det hjelper! I skumringen kom vi fram, etter 2,5 timers rask og veldig våt marsj i regnet. Pyttbua har 54 sengeplasser, flere kjøkken og stuer, og så var det bare vi seks der. "Her blir det liv, rai,rai!" I gjesteboka var det registrert 822 personer på siste 14 dager av juli.  



Inger Marlen og Trond på tur opp fjellet fra Pyttbua.

Været fredag ble rett og slett helt akseptabelt, og etter kyndig kartgjennomgang sammen med Wenche og Torolf, som har vært her flere ganger, så startet vi på tur. Mitt mål var å komme meg opp på Puttegga, der man balanserende oppe på varden på toppen er 2000 meter over havet. 

 


Siste bakken opp til 2000 meter






Gjenget på toppen av Puttegga, 1999 moh. Kjekt med selvutløser, for det var ikke andre folk der som kunne bistå med forevigelse av øyeblikket.


Resten av gjenget hadde planlagt å ta "Trekanten", en rute innom tre topper; Puttegga på 1999 moh, Høgstolen på 1953 moh og Karitind på 1982 moh, med retur til Pyttbua.


"Trekanten" markert med blå strek.

Jeg støttet meg til fjellvettregelen om ikke å starte på langtur uten trening, og holdt fast på at jeg skulle snu og gå rett tilbake til god og varm DNT-hytte. Ned fra Puttegga tok vi en matpause inntil noen steiner, i le for vinden og en avgjørelse måtte tas: bli med på trekant-ruta, eller safe meg ned til hytta.




Lunsj i le for sur vind. På tur ned fra Puttegga.

Inger Marlen, Trond og Arvid påsto at jeg var i stand til å klare turen, litt grunntrening har jeg da tross alt, og godfølelsen av å mestre etter å ha presset seg lokket helt klart. Jeg ønsket ikke å sinke gruppa, men ville i alle fall ikke at noen skulle snu på grunn av meg, så jeg bestemte meg for å gå runda. 
 


Karrig jord og hardt klima for denne lille skjønnheten.


"Trekanten" var definitivt bratt, både oppover og nedover, og nok av stein og ur, is, og mer stein. Jeg blir ganske så stille når jeg går hardt, og spesielt i slikt terreng. I de råeste partiene var ikke jeg i stand til "smalltalk", men hadde nok med å få nok oksygen og å plassere beina trygt. Meget upraktisk med beinbrudd, sant! Når noen spør da om det går bra, så får de en tommel opp fra meg, det er det jeg klarer. Det var da Trond kalte oss for "Tommelopptøttene"☺
Et "Must" med i ryggsekken er sportstape, ikke glem det! Det er nyttig til oppretting av utstyr som ryker og kroppsdeler som protesterer på behandlinga. Jeg måtte tape tærne da jeg fikk vannblemmer på oversiden av tærne. Er det mulig liksom?! Husk å stramme skoene godt i nedoverbakke, så man slipper å stuke tærne hele tida! Og klipp tåneglene før du starter!




Puttegga inkl. varden, 2000 moh. I DID IT!



Tapen hjalp skikkelig bra på tærne, men så var det resten av drivverket da....Alle nedoverbakkene gjorde at min gamle toppidrettsskade begynte å herje med meg. Et slarkete høyre kne måtte ha støttetape. Hvis noen utrolig nok fant på å tenke nå: "Når var liksom Linda toppidrettsutøver?", så kan toppidrett faktisk defineres som idrett bedrevet mens man var på toppen av sitt livs form. Jeg har et litt kranglete kne etter handball i ungdommen, men det holder stort sett fred med meg. 



Høgstolen, rett før snøværet kom.

Det var ikke mye sprett igjen til spensthoppet jeg skulle prestere på toppen av Karitind... Sånn, for fotograferingen sin skyld. Jeg har jo sett andre ta kule bilder på toppen av varder, men slitne bein, sterk vind og våte steiner på toppen gjorde at det ble en smule puslete gitt. For å virkelig vise dere hvordan man tar et skikkelig spenst-hopp, så legger jeg film av episoden. Jaja.... 

Men, spretten eller ikke, jeg klarte turen, og etter 2,7 mil i fjellsko, 1860 høydemeter opp og jaggu f.. like mange meter ned også, så ble vi møtt med en kald pils og varm velkomstklem fra Wenche da vi kom til hytta. Den pilsen altså...... Jeg liker egentlig ikke så godt øl, men den der altså! Den smakte. Og så biff med fløtegratinerte poteter til middag. Sliten og lykkelig, proppfull av takknemlighet for at jeg har helse til dette, for at jeg kan kjenne på en slik mestringsfølelse. I DID IT!
 



Bomveg med betaling, det er ikke vi fra Finnmark vant til.

 Tusen hjertelig takk til Wenche for å komme opp med ideen om å invitere oss med på tur i Tafjordfjellene og takk til turgjenget for en fantastisk, eventyrlig tur! Neste gang kommer Wenche og Torolf opp til Alta, med tursko i sekken!!!


Skikkelig size, ved Tunga, ganske så langt nedi lia.