FILIBOM-BOM-BOM

Har tenkt som så at siden jeg er temmelig hekta på rypejakt, så er det veldig smart å trene på å skyte. Det er en smule motiverende å treffe en og annen rype i løpet av jakta liksom. Det er i alle fall min mening om saken. For all del, naturopplevelsene er supermega viktige, det sosiale er fabelaktig, hundearbeidene er flotte og treninga med hund er super. Men, en og annen rype i sekken liksom....

Derfor, noen timer på skytebane i løpet av sesongen er god investering. Så da dro jeg til med noen treningsøkter sist uke og stilte på sesongens første leirduestevne på lørdag. Vi var 7 damer som stilte i konkurranse med 22 menn. Fra Alta JFF var det 38,4 % kvinneandel blant skytterne. Høres ut som overrepresentasjon av menn og det er det også, men det går framover. Framover, i betydning av at flere damer kommer på skytebanene. Damer som tar jegerprøver øker, men statistikkene viser at færre damer enn menn kommer seg ut på sin første jakt. 

Hvorfor?



Bra vær (ikke snø, ikke frost, ikke regn, lite vind) og masse trivelige folk på årets første leirduestevne.

Jo, jeg tror det hovedsakelig kommer av at vi er usikker på bruk av våpen og da er det en ting som hjelper, - å trene. Man trenger ikke å delta i konkurranser, selv om det er kjempegøy, sosialt og spennende, men tren på bane! Man blir trygg på bruk av hagla si, man blir flinkere til å treffe og terskelen for å komme seg på jakt, alene eller sammen med andre, blir lavere.

Og så må man drite i antall treff på leirduebanen! Det har ikke noe å si! Det er her man kan trene, gå på kurs, få tips og veiledning, - og så treffer man masse hyggelige folk i tillegg.




Damerekord. Fra venstre bak: Eva Cathrine Nilsen (AJFF), Grete-Kaisa Olsen (AJFF), stevnets beste dameskytter Anne Beate Andersen Hætta fra Kautokeino JFF, Grete Skum Haldorsen (AJFF), Lisbeth Henriksen (AJFF), Beate Abrahamsen (Sør-Varanger JFF) og Linda Heitmann (AJFF).

I konkurransen sist lørdag startet jeg første serie med 24 av 25 treff (skryte, skryte). Deretter gikk det kun en vei, - nedover (måtte skryte så lenge det var noe å skryte av.........). Og, det er helt greit. Jeg hadde som mål å trene på montering, på foranhold, på å skyte mer enn en serie (25 skudd) og på å holde puls og nerver under kontroll. Jeg kom hjem med skikkelig blåmerke på overarmen etter flere dårlige monteringer, vondt i kjevebeinet etter noen skudd med skikkelig dårlig kinnkontakt, sliten i kropp og hode. Men, ka farsken, - jeg hadde kost meg skikkelig sammen med supertrivelige folk og var motivert for mer trening framover. Faktisk så motivert at jeg lot meg overtale til å stille opp på stevne dagen etter også. Og hvis man tror at "Nå gikk det så dårlig at det ikke kan bli verre", så kan det bli verre.


Da er det kun mer trening som er resepten og siden jeg skulle på besøk til sønnen min i Vadsø i forbindelse med styremøte i Finnmark JFF, så sjekket vi hjemmesidene til Vadsø JFF; Compact-sporting i dag. Jaja, "Det har jeg ikke gjort før, så det går sikkert bra" (Pippi Langstrømpe) og så dro vi på banen. Snakk om å bli tatt i mot med åpne armer. Vi fikk så masse hjelp som vi ønsket, vi fikk kaffe og låne hørselvern og ble ønsket hjertelig velkommen tilbake. Bjørn fra VJFF tilbydde seg til og med å hente Markus hjemme til neste skytetrening. Hvis man selv stiller positiv og oppsøker miljøet så er det mye hjerterom og husrom i de lokale jeger- og fiskerforeningene.
Bare prøv!

NB! Altaposten skrev også om damerekord på stevnet: www.altaposten.no



#jakt #friluftsliv #skyting